'The Mandalorian' Episode 8 Review: En kraftig finale som er litt for fokusert på sesong 2

Svar om Mandalorians fortid blir avslørt når han kjemper seg forbi Moff Gideon og kommer til sin rett

Mandalorian (Pedro Pascal) sier farvel til Greef Karga (Carl Weathers) og Cara Dune (Gina Carano). (Disney +)

Spoilervarsel for episode 8 av 'The Mandalorian'

Med episode 8 slutter den veldig populære første sesongen av 'The Mandalorian'. Mandalorianen er på mange måter avslørt, kommer til sin rett og flyr ut i solnedgangen med en ny følelse av hensikt.

Det er kanskje ikke så tilfredsstillende en slutt som noen håper på, men det var likevel en spennende episode som sikkert vil ha fans som ivrig venter på sesong 2.

Moff Gideon (Giancarlo Esposito) sørger for en fantastisk skurk, trygg på sin maktposisjon, rolig glatt i sin hensynsløshet.

Han utstråler tilliten til en mann som vet at det bare er et spørsmål om tid før han brenner byen din, familien din, planeten din, men hvis du gir ham det han vil akkurat nå, kan han vurdere å i det minste ikke torturere deg først. Han er en formidabel skurk og vil helt sikkert gjøre antagonisten i sesong 2.

Når vi snakker om sesong 2, er en av episodens viktigste svakheter hvor mye den setter opp en andre sesong. Ikke bare er noen av sesongens største spørsmål uløst, men flere blir tatt opp.

Nok oppsett er gjort i denne episoden alene at det nesten føles som slutten på en prequel-serie om hvordan 'The Mandalorian' ble til. Alt vil utvilsomt falle på plass når sesong 2 kommer, men inntil da er det litt utilfredsstillende.

Med det ut av veien er episoden strålende. Den har humor, action, flotte karaktermomenter og noen av de søteste Baby Yoda-øyeblikkene i hele serien - alt fans kommer til 'The Mandalorian' for å se.

Regissert av Taika Waititi og skrevet av Jon Favreau, leverer episoden noen av de beste øyeblikkene i hele serien, fra retur av Armourer (Emily Swallow) til heroics of IG-11 (Taika Waititi).

Selv om det kanskje ikke løser noen av de større spørsmålene - for eksempel hvorfor Moff Gideon er så fokusert på å skaffe barnet - svarer det andre, for eksempel Mandalorian-navnet.

Din Djarin (Pedro Pascal) blir til og med avslørt for et øyeblikk for å redde livet, og den tilsynelatende uflappbare krigeren får et øyeblikk av menneskeheten, delt ironisk med en droid.

Flashbacken som har blitt ertet hele sesongen er akkurat det fansen forventet - Mandalorians familie ble skutt av Imperial Droids da Din var barn før han ble reddet og deretter adoptert av Mandalorians.

Armourer avslutter Din Djarins siste rustningskomponenter akkurat i tide for sjefskampen sin med Moff Gideon, og forsyner Din med en jetpack og, enda viktigere, en signet, det siste Din trengte før han ble en fullstendig mandalorsk kriger.

Han er nå også far til Baby Yoda, etter Mandalorian-trosbekjennelse - selv om Din tilsynelatende har gått lenge nok uten et navn som han har glemt å gi barnet et.

Mandalorianeren, hjulpet av Cara Dune (Gina Carano), IG-11 og Greef Karga (Carl Weathers), klarte å komme seg ut av en veldig alvorlig situasjon, og rydde Navarro fra Stormtroopers, og mens det ender historien om Din Djarin, dusørjeger, det er bare starten på Din Djarin, faren.

For en serie som gjorde så mye med selvstendige episoder, føles sesongen som helhet noe skuffende ufullstendig, hva med ubesvarte spørsmål rundt Baby Yoda og Moff Gideon.

Selv utseendet til Darksaber, selv om det er veldig spennende for fans av serien, er litt svak når det gjelder hvor godt 'The Mandalorian' ellers har klart å lage et 'Star Wars' show som ikke krever nye fans å gå rett til google bare for å forstå hvorfor det de nettopp har sett på skjermen er viktig.

'The Mandalorian' er ikke et show som burde være avhengig av vendinger, hemmeligheter og avsløringer. Det kan være svært god TV alene, og klarer å få mest mulig ut av selv de mest forutsigbare historiene.

Det er noen av de beste live-action 'Star Wars' historiefortellingene der ute. Forhåpentligvis kan vi forvente at sesong 2 vil fokusere mindre på frustrerende TV-gimmicks og i stedet på den fantastiske handlingen og mindre fortellende historier som gjør det til en så overbevisende klokke.